Når venstresiden mister Gud – og finner islam

Klassekampen (Høyresida vender seg mot Gud)

https://klassekampen.no/artikkel/2026-01-23/hoyresida-vender-seg-mot-gud/yAyU

Min kommentar:

Klassekampens artikkel om høyresidens gryende kristne vekkelse er både interessant og symptomatisk. Interessant fordi den beskriver et reelt fenomen: at kristendom igjen har blitt synlig i offentligheten, særlig blant konservative og høyreorienterte aktører. Symptomatisk fordi analysen stopper halvveis. For det store, ubehagelige spørsmålet stilles ikke:
Hvorfor har venstresiden i så stor grad forlatt – ja, nærmest foraktet – sin egen kristne kulturarv, samtidig som den viser en påfallende ømhet for islam?
Dette er ikke et spørsmål om tro kontra vantro. Det handler om kulturell og politisk inkonsekvens.

Kristen arv – men bare som problem
I flere tiår har venstresiden behandlet kristendommen som et hinder for fremskritt. Den kristne arven reduseres gjerne til maktmisbruk, patriarkat, homofobi og kolonialisme. Kirken fremstilles som et problem som måtte avvikles for at det moderne, liberale samfunnet skulle blomstre.

Men samtidig har mange av de verdiene venstresiden selv holder høyest – menneskeverd, nestekjærlighet, omsorg for de svake, tilgivelse, idéen om at alle mennesker har en iboende verdi – dype røtter nettopp i kristen teologi. Dette paradokset nevnes sjelden.

Man vil gjerne ha fruktene, men fornekter treet.

Når høyresiden nå vender seg mot kristendommen, tolkes det utelukkende som reaksjonært, autoritært og potensielt farlig. Det kan det være. Men det er også et svar på et tomrom – et tomrom venstresiden selv har vært med på å skape.

Islam – unntaket fra kritikk
Kontrasten blir særlig tydelig i møte med islam. Der kristendommen møtes med mistenksomhet og moralsk skepsis, behandles islam ofte med en bemerkelsesverdig varsomhet. Kritikk av islams teologiske tekster, syn på kvinner, frafall, homofili eller makt og religion flettet sammen, avvises raskt som «islamofobi».
Resultatet er en merkelig omvendt standard:
Kristne forventes å modernisere, unnskylde seg og tilpasse seg.
Islam forventes å bli skjermet, forstått og unntatt kritikk – ofte i multikulturalismens navn.

Dette handler ikke om respekt for minoriteter. Det handler om frykt. Frykt for å bli stemplet. Frykt for konflikt. Frykt for å ta verdikampene på alvor.

Sekularisme som selektiv ideologi
Venstresiden omtaler seg gjerne som sekulær. Men sekularismen er blitt selektiv. Den brukes hardt mot kristendom, men mykt – eller ikke i det hele tatt – mot islam. Når kristne symboler fjernes fra offentligheten, kalles det nøytralitet. Når islamske symboler fremmes, kalles det mangfold.
Dette er ikke ekte sekularisme. Det er ideologisk styrt kulturpolitikk.
Og det er nettopp denne inkonsekvensen som gjør at mange – også langt utenfor ytre høyre – begynner å stille spørsmål:
Hvem er det egentlig som fornekter kulturarv, og hvorfor?
Høyresidens kristendom – årsak eller symptom?

Klassekampen spør om høyresidens kristendom er autentisk eller instrumentell. Det er et relevant spørsmål. Men et minst like relevant spørsmål er hvorfor kristendommen i det hele tatt ble overlatt til høyresiden.

Når venstresiden overlot tro, tradisjon og åndelighet til sine politiske motstandere, burde ingen bli overrasket over at disse fyller rommet. Ikke nødvendigvis med ydmyk tro – men med identitet, makt og kampretorikk.

Kristendommen blir da ikke bare en tro, men et kulturelt våpen. Det er farlig. Men det er også et resultat av langvarig forakt, ikke bare av kynisk maktspill.
Et ærlig oppgjør er nødvendig
Hvis venstresiden virkelig er bekymret for kristennasjonalisme og religiøs instrumentalisering, må den begynne med seg selv.

Den må stille spørsmål ved:
Hvorfor kristendom alltid tolkes i verste mening.
Hvorfor islam så ofte tolkes i beste.
Hvorfor egen kulturarv ses som undertrykkende, mens andres sees som berikende – uansett innhold.
Dette er ikke et forsvar for høyresidens teologi. Det er en kritikk av venstresidens intellektuelle feighet.
For når man fornekter sine egne røtter, skal man ikke bli overrasket når andre griper dem – og bruker dem på måter man ikke liker.

Kanskje er ikke det mest urovekkende at høyresiden vender seg mot Gud.
Kanskje er det at venstresiden vendte seg bort fra ham – uten å tenke gjennom konsekvensene