Den gangen to seksåringer syklet tvers gjennom Halden på trehjuling

Jeg vokste opp i Oskleiva i Halden, midt i en ganske bratt bakke. For et barn var verden stor, men samtidig ganske enkel: hvis man ville et sted, så dro man bare dit.

En dag fikk jeg en glimrende idé.

Jeg ville besøke farmor og farfar.

Problemet – sett med voksne øyne – var at de bodde rundt 15–16 kilometer unna. Men det tenkte ikke jeg så mye på. Jeg gjorde det eneste naturlige:

Jeg tok trehjulingen.

Nabojenta Lene ble med, og dermed bar det av gårde – to små eventyrere på hver vår trehjuling.

Først ned Oskleiva. Det gikk jo strålende – tyngdekraften er en fantastisk oppfinnelse når man er seks år.

Så videre gjennom Brattveien, og deretter gjennom industriområdet ved Saugbrugsforeningen (i dag Norske Skog).

To små barn på trehjulinger midt i industriområdet. Det sier litt om hvor annerledes tiden var.

Deretter ventet neste utfordring: Bondebakken.

Oppover.

På trehjuling.

Det gikk neppe fort.

Så videre bort Iddeveien, som allerede den gangen var en ganske trafikkert vei.

Alt dette uten mobiltelefoner.
Uten at noen visste hvor vi var.
Og uten at vi syntes det var det minste rart.

Vi skulle jo bare til farmor.

Til slutt kom vi frem til Tunveien 2, hvor farmor bodde.

Da hun åpnet døren og så oss stå der med trehjulingene, kom det helt naturlige spørsmålet:

– Hvor er pappa?

Hun visste jo at pappa hadde bil.

Vi svarte:

– Han er ikke her.

De trodde oss ikke med en gang. Det var rett og slett vanskelig å tro at to små jenter hadde syklet hele veien på egen hånd.

Ikke lenge etter begynte nok telefonene å ringe. For hjemme hadde ingen anelse om hvor vi var. Jeg kan tenke meg at det satte skrekken i både foreldre og naboer.

Heldigvis hadde farmor en snill nabo.

Han lastet både to små jenter og to trehjulinger inn i bilen og kjørte oss hjem igjen.

Eventyret var over.

Men historien lever fortsatt.

Og hver gang jeg forteller den, er det alltid noen som sier:

– Det der kan da umulig stemme.

Men jo.

Det gjorde det.

Og det begynte bare med en enkel tanke i hodet til en seksåring:

«Jeg vil besøke farmor.»

Et lite etterord
Over 50 år senere bruker jeg faktisk trehjuling igjen.
Den gangen var det en liten barne-trehjuling som tok meg og nabojenta på en uplanlagt ekspedisjon gjennom halve Halden.
Resten av livet har jeg syklet på to hjul.
Men av helsemessige årsaker går ikke det lenger.
Så nå har jeg igjen tre hjul – denne gangen i form av en elektrisk sykkel.
Forskjellen er at i dag er jeg litt eldre, litt klokere … og litt flinkere til å fortelle hvor jeg skal før jeg drar.
Men følelsen av frihet når man triller av gårde er egentlig den samme.