Utakknemlighet er verdens lønn
I mange år la jeg sjel, tid og kreativitet inn i et musikktilbud for mennesker med psykiske utfordringer. Det var ikke bare et prosjekt – det var et kall. Musikk som uttrykk, mestring og fellesskap. Et rom der mennesker kunne puste litt friere, kjenne på verdi og bli sett.
Så tok det slutt.
Ikke fordi tilbudet var dårlig.
Ikke fordi engasjementet manglet.
Men fordi jeg selv ble skjøvet til side.
Oppgaven jeg hadde bygget opp, ble overlatt til en annen. Uten takk. Uten anerkjennelse. Uten respekt for årene som var lagt ned. Da slo ordtaket meg med full kraft:
Utakknemlighet er verdens lønn.
Syv år.
Syv år med oppbygging, relasjoner, ansvar og innsats.
Syv år som i ettertid kan kjennes bortkastet.
Likevel – var de egentlig det?
For selv om systemer kan være kalde og mennesker kan være raske til å glemme, så forsvinner ikke det som faktisk ble gitt. Musikken. Øyeblikkene. Smilene. Tryggheten noen opplevde der og da. Det kan ingen ta fra meg – og ingen kan skrive om historien som om den aldri fant sted.
Det gjør vondt å bli erstattet.
Det gjør vondt å erfare at lojalitet sjelden er gjensidig.
Men det sier mer om verden enn om verdien av det som ble gjort.
Kanskje er dette også en påminnelse:
Man må aldri bygge hele sin egen verdi på andres takknemlighet. For den er flyktig. Ofte fraværende. Og noen ganger helt uteblitt.
Jeg står igjen med erfaring, styrke – og et klarere blikk. Neste gang gir jeg ikke alt til et system som ikke evner å gi noe tilbake. Neste gang vet jeg bedre hvor grensene bør gå.
Og ja – ordtaket stemmer.
Men det betyr ikke at innsatsen var forgjeves.
Bare at verden ofte betaler dårlig for det som betyr mest.
Sviket er i dag tilgitt, men «svikerne» må bære ansvaret og konsekvensene for sine valg.
Jeg går videre klok av skade, og det føles faktisk godt og befriende i dag. Dette er ikke skrevet i bitterhet, kun som et ledd i min vei videre.
Kanskje kan andre ta lærdom?
Utakknemlighet er verdens lønn:
