Når tanten blir usynlig

Det finnes en sorg som sjelden snakkes høyt om. Den er ikke dramatisk, ikke bråkete, og ikke fylt av konflikter. Den bare ligger der – stille og vedvarende. Sorgen over å gradvis forsvinne ut av livene til dem man en gang sto nær.
Jeg var en tante som var til stede. Ikke bare i høytider og på bursdager, men i samtaler, i humor, i hverdagsøyeblikk. Spesielt de niesene og nevøene som bodde i nærheten hadde jeg en god tone med. Det var latter, tillit og ekte kontakt. Jeg følte meg viktig – ikke i betydningen uunnværlig, men sett.
Så skjer livet. De blir voksne. De får kjærester, ektefeller, barn, ansvar, travle dager og fulle kalendere. Alt dette er godt, riktig og naturlig. Jeg unner dem alt. Likevel er det noe som sakte forsvinner i overgangen: meg.
Ingen har sagt at jeg ikke betyr noe. Ingen har lukket en dør med vilje. Det er bare blitt stille. Meldinger uteblir. Samtaler kommer ikke. Jeg er ikke lenger en naturlig del av deres liv, men et fjernt familiemedlem – en tante i ordets mest passive forstand.
Det er da tanken sniker seg inn: Jeg er nå bare en gammel tante.
Det gjør vondt å kjenne seg redusert fra et levende menneske med relasjon, til en parentes i andres liv. Ikke fordi jeg forventer oppmerksomhet, men fordi bånd som en gang var ekte, nå føles ensidige. Jeg bærer minnene, humoren og nærheten – mens de lever videre uten å merke tomrommet.
Kanskje er dette en del av livets gang. Kanskje er det slik relasjoner endrer form når generasjoner glir fra hverandre. Men selv om det er naturlig, betyr det ikke at det er smertefritt. For også tanter og onkler har hjerter. Også vi savner. Også vi kan føle oss usynlige.
Denne teksten er ikke skrevet i bitterhet. Den er skrevet i ærlighet. Og i håp om at flere tør å snakke om de stille tapene i livet – de som ikke synes, men som likevel kjennes dypt.
For bak rollen som «tante» finnes det fortsatt et menneske. Et menneske som husker. Og som savner.