Null hull.

Da var den halvårlige tannlegesjekken unnagjort og jeg kan puste lettet ut.

Jeg har et veldig godt forhold til tannlegen som er veldig dyktig, likevel sitter skrekken der. Den klamme kvelende angsten som ble skapt av noen “tyranner” av skoletannleger på 70 og 80-tallet.

Når et barn opplever eksempelvis:

– trekking av tenner før bedøvelsen begynner å virke. (unner ingen å oppleve dette). Mange opplevde at “tannlegen bestemte”, så det vare å gjøre som det ble sagt. I dag er tannlegen var på dette og stopper når man gir uttrykk for smerte/ubehag – den gan var det bare tut og kjør!

– gå fra tannlegen blødende etter tanntrekking, gå 3 km hjem med blodet rennende fra munnen. Mamma måtte kontakte sin tannlege på ettermiddagen for å stoppe blødning

– så fort tannlege (anleggsarbeider’n) så en flekk på tanna var det frem med borret for så å fylle på med kvikksølvholdig amalgam i tennene på oss barna.

Det at det skulle borres var snarere regelen fremfor unntaket. Tannleger i dag gjør jo ikke slik,noe som forteller meg at mesteparten av boringen og amalgamfyllingen var mest trolig helt unødvendig. Her ble altså friske tenner ødelagt av gift og borr?

Dette er bare noen av eksempler jeg kan fortelle. Slike episoder skapte som sagt en sterk frykt som har fulgt meg opp gjennom livet.

Selv om ting har blitt bedre takket være at dagens tannleger er mer bevisste på at mange sliter og tar hensyn, kjenner jeg fremdeles redselen i magen og enorm lettelse når kontrollen er over.