Ikke alle jubileer er like hyggelige – men kan likevel være viktige.

For 40 år siden i dag – 21. februar 1981 kom sjokkbeskjeden om at min kjære pappa Kjell Vidar Svendberg hadde gått bort så alt for tidlig i en alder av bare 42 år.

Selv var jeg kun 12 år den gangen, men husker det svært godt.

Pappa hadde i en årrekke slitt med psykisk sykdom og hadde en rekke innleggelser bak seg.

Jeg har lyst til å fortelle hva som skjedde denne skjebnesvangre kvelden – slik jeg husker og har blitt fortalt.

Pappa var inne i en dårlig periode og hadde vært borte mange dager uten av noen visste hvor han hadde vært.

Da han denne dagen kom hjem forstod vi raskt at han ikke var helt seg selv og hans bror og far kom hjem til oss i et forsøk på å overtale han til frivillig innleggelse.

Pappa led av det som den gang kaltes manisk depressive (bipolar lidelse i dag) som utarter med depressive og maniske faser. Pappa var inne i en typisk manisk fase og var veldig «høyt oppe» for å bruke en slik betegnelse. Mener å huske han at var glad og fornøyd og ikke forstod hva som var problemet eller hvorfor han skulle innlegges, han hadde det jo bra. Denne typen fornektelse er helt typisk for denne sykdommen.

Jeg som barn forstod jo ikke dette da og var bare sint på pappa for at han hadde vært borte og husker jeg kjeftet på han. Selvsagt husker jeg ikke alle detaljer etter 40 år, men slik jeg husker det reiste pappa seg kort tid etter min kjefting og gikk mot ytterdøren.

Jeg fulgte etter han og spurte: «Hvor skal du pappa?» Pappa snur seg og ser på meg med et skremmende blikk som om han aldri hadde sett meg før og ikke kjente meg. Det blikket har brent seg fast i sinnet og jeg blir den dag i dag skremt av denne hendelsen. Dette var den siste gangen jeg så pappa før han forlot leiligheten.

Deretter satte han seg i bilen og kjørte opp i naboblokka hvor han forskanset seg i blokkas eneste oppgang. Politiet ble tilkalt for å hente han ut, men da de kom fikk de beskjed av min onkel at de ikke måtte finne på å gå inn til han da han var stor og sterk. Forsterkning ble derfor tilkalt og etter et basketak klarte de å få han med seg i bilen for å frakte han til sykehuset.

På vei dit døde pappa i politibilen. Vi vet den dag i dag ikke hva som faktisk skjedde i bilen, noe som har gitt rom for masse tanker og spekulasjoner og hvorvidt noe ulovlig skjedde i bilen? Vi forsøkte etter mange år å få innsyn i politirapporten, men da fikk vi beskjed om at saken var foreldet og makulert. Så de spørsmålene vi fortsatt sitter med vil aldri bli besvart dessverre.

Jeg husker godt da mamma kom tilbake etter noen timer og sa at «pappa har flytta». Selv jeg som barn forstod umiddelbart hva hun mente – at han var død.

Nå i år; 21. februar 2021 er det 40 år siden pappa døde og som jeg skrev i tittelen som er ikke alle jubileer like hyggelige, men for meg er det viktig å dele hva som faktisk skjedde.

Jeg vet det har gått rykter om at han tok sitt eget liv, noe som ikke er sant.

Har fått vite av leger i dag at denne sykdommen i såkalt manisk fase kan gjøre personen så høy at det kan være livstruende. Kanskje var det nettopp det som skjedde, at kroppen ikke klarte mer rett og slett? Det blir selvsagt kun spekulasjoner.

I pappas gode friske perioder har jeg kun gode minner. Husker godt han satt med sin Høfner Spesial de Luxe og spilte låter han likte, da gjerne av sine favoritter Kurt og Roland.

Jeg har tatt godt vare på gitaren hans og har hatt stor glede av den og alle minnene den bærer med seg.

Husker også godt badeturene være til vår helt egne badeplass i skogene ved Krusseter i Halden. Det var trygt og godt å lære å svømme holdt oppe av pappas sterke arm.

Vi søsknene har alle fått en musikalsk arv og musikalitet fra begge våre foreldre, noe vi bringer videre på hver vår måte – med stolthet.

Jeg er også takknemlig for at jeg er oppdratt og oppvokst i en kristen tro, noe som gir håp om at vi en dag skal møtes igjen.