Full utblåsning!

Skrev for litt siden artikkelen kalt «Klovn uten scene»

I «Klovn uten scene» skriver jeg om hvordan humoren min, som lenge har vært et naturlig uttrykk for hvem jeg er, etter hvert ble en rolle jeg følte meg låst i. Jeg merket hvordan forventningen om at jeg alltid skulle være morsom tok plass, og hvordan det samtidig ble vanskeligere å bli sett for alvoret, sårbarheten og tankene som lå bak. Det som til slutt begynte å tære mest, var kommentarene i etterkant – som når noe jeg sa ble møtt med «det var skikkelig Jens-humor (fiktivt navn)», som om mitt uttrykk bare var en etterligning av en annens. Ikke ondsinnet ment, men gjentatt ofte nok til at noe i meg trakk seg tilbake.

Etter en lang pause fra arenaen der dette hadde pågått – faktisk over flere år – valgte jeg å besøke stedet igjen. Bare for å si hei, slå av en prat. Helt naturlig for meg kom det også denne gangen en morsomhet. Den ble, som før, møtt med den samme sammenligningen. Da brast det for meg. Jeg sa tydelig ifra om at jeg var dritt lei av stadig å få humoren min målt opp mot en annens, som om jeg bare var en blek kopi. Det ble ikke godt mottatt og endte med gråt hos motparten.

I ettertid har jeg tenkt at det kanskje er like greit å holde seg borte – både for å slippe sammenligningene, og for å unngå å såre andre når jeg til slutt sier ifra. Å såre er det siste jeg ønsker.

Å være en klovn uten scene har blitt et bilde på det valget: å velge stillhet, avstand og selvrespekt fremfor å bli værende i en rolle som ikke lenger er min.