Å leve for noe – ikke bare fra noe

Jeg har hørt det mange ganger: at kristen tro er kjedelig, snever, full av regler. At hvis man velger Gud, så velger man samtidig bort livet. Bort gleden, friheten, opplevelsene. Som om tro er et gjerde rundt mennesket, ikke et rom å puste i.
Men slik har jeg aldri opplevd det.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Kanskje nettopp fordi jeg har prøvd litt av hvert. Jeg har sett hva verden har å tilby, og jeg har sett hvor fort det mister glansen. Det er ikke alt som er mulig, som er meningsfullt. Og det er ikke alt som lover frihet, som faktisk gir den.

Noen sier at hvis Gud og Jesus ikke er virkelig, så har jeg kastet bort livet mitt. At jeg har levd for en illusjon. Men jeg klarer ikke å se det slik. For hvis det ikke er sant – hva har jeg egentlig tapt? Jeg har levd med håp. Med en retning. Med en tro på at livet har verdi, også når det er vanskelig. Jeg har levd for noe, ikke bare fra noe.
For meg er det ikke bortkastet.

Det som derimot slår meg, er hvor sjelden man snakker om den andre siden. Hva om man lever hele livet med å fornekte Gud? Med å avvise tro, håp og nåde – og så viser det seg at det faktisk var sant? Da er det ikke bare et livssyn som faller. Da er det noe dypt og uopprettelig som har gått tapt.

Jeg vet ikke alt. Jeg har ikke alle svarene.

Men jeg vet dette: Jeg vil heller leve et liv der jeg tror på noe større enn meg selv, enn et liv der alt til slutt bare skal ende i ingenting. Troen min har ikke gjort livet mitt mindre. Den har gjort det dypere. Mer alvorlig, ja – men også mer meningsfullt.

Og kanskje er det nettopp det det handler om. Ikke om hva man får eller ikke får gjøre, men om hva man velger å bygge livet sitt på. Når alt kommer til alt, vil jeg heller stå der og ha trodd – enn å ha avvist, bare for å være sikker.

For om jeg tar feil, har jeg levd for noe.
Og om jeg har rett, har jeg vunnet mer enn jeg kan forstå.