Når mennesker blir prosjekter – ikke venner

Jeg har opplevd det flere ganger.
Man kommer inn i en menighet, kanskje med håp, sårbarhet og et ønske om å høre til.
Man blir ønsket varmt velkommen, folk smiler, spør hvordan man har det, og noen viser genuin interesse. I starten føles det godt – som om man har funnet et hjem.
Men så går tiden.

Etter noen uker, kanskje måneder, merker man at varmen avtar.
Meldingene kommer sjeldnere. De som før spurte hvordan det gikk, har plutselig fått “andre prosjekter”. Man står igjen alene – igjen.

Jeg har opplevd det så mange ganger at jeg dessverre ser et mønster.
I mange kirker er det ikke et oppriktig ønske om å bygge varige relasjoner. I stedet blir nye medlemmer ofte behandlet som prosjekter – noen man skal “ta seg av” for en stund. En ny sjel å hjelpe, et liv å “frelse”, et navn på lista. Når innsatsen er lagt ned og man har “gjort sitt”, mister folk interessen.
Og den som kom inn med håp, står igjen med en vond følelse av å være brukt – ikke elsket.

Kirken er kalt til å være et fellesskap, ikke et prosjektkontor.
Jesus kalte oss til å elske hverandre – ikke til å evaluere, oppdra eller fikse hverandre.
Kjærlighet handler ikke om å “ta seg av” noen for en stund, men om å stå sammen – også når det ikke føles inspirerende eller lett.

Når menigheter behandler mennesker som prosjekter, såres tillit.
Det skapes en kultur av overfladiskhet der relasjoner blir målt i “åndelig resultat” i stedet for ekte omsorg.
Og de som virkelig trenger et åndelig hjem, ender med å trekke seg bort – skuffet, ensomme og ofte med en svakere tro på både mennesker og Gud.

Det burde ikke være slik.
For i hjertet av evangeliet ligger fellesskap.
Ekte vennskap.
Trofasthet.

Så kanskje vi som kaller oss kristne må våge å spørre oss selv:
Er jeg venn med mennesker – eller bare opptatt av å gjøre dem til et vellykket prosjekt?
Elsker jeg fordi det er praktisk, eller fordi Kristus elsker meg og har kalt meg til å elske andre – også når de ikke passer inn i planene mine?

For mennesker trenger ikke prosjekter.
De trenger venner.
De trenger fellesskap som varer.
Og de trenger å vite at de ikke blir overlatt til seg selv når “prosjektet” er over.

Heldigvis har jeg lært meg at dette handler kun om mennesker, ikke om Jesus – han svikter aldri.