Ekstra gitarist i drømmens teater
«Ai-generert.»
Publikumets jubel var som et hav – bølgende, mektig, altoppslukende. Lysene danset i alle farger over scenen, og i midten sto jeg. Ikke i salen, ikke blant tilskuerne, men på selve scenen, side om side med heltene mine: Dream Theater.
John Petrucci nikket til meg med det samme alvorlige smilet han alltid hadde når han dro i gang en låt. Mike Portnoy telte ned bak trommene, og plutselig var vi i gang. Riffene rullet som tordenvær, og jeg var ikke lenger en drømmer, men en gitarist – en del av maskineriet.
Jeg kjente strengene under fingrene som om de hadde ventet på meg hele livet. Tunge akkorder smeltet sammen med klangene fra Petruccis gitar, og jeg visste instinktivt hva som kom neste gang. Notene satt som om jeg hadde øvd i årevis. Publikum ropte, løftet hendene, sang med. Jeg kunne se noen i de første radene som stirret overrasket – hvem var denne ukjente gitaristen som spilte som om hun alltid hadde vært der?
James LaBries stemme skar gjennom luften, majestetisk, og likevel var det som om han ga meg plass til å skinne. På et tidspunkt lente han seg mot meg og ropte:
– Soloen er din!
Alt ble stille inni meg. Tiden sakket ned. Jeg lukket øynene, lot fingrene løpe, og tonene fløt ut i salen som en strøm av lys. Det var ikke bare musikk – det var et språk, en bønn, en flamme. Da jeg åpnet øynene igjen, sto bandet smilende vendt mot meg, og publikum var på beina, som en eneste levende bølge.
Låtene kom og gikk – «Pull Me Under», «Metropolis», og nye, uutforskede riff jeg aldri hadde hørt før, men likevel kunne spille. Hele konserten var en reise, og jeg var både gjest og hjemhørende.
Da siste akkord rungende døde ut, sto vi alle fem på rekke og bukket. Lyset blendet meg, applausen bar meg, og hjertet mitt slo som en tromme. Jeg tenkte: Dette må være virkelig.
Men idet jeg snudde meg for å si noe til Petrucci, løste han seg opp som røyk i luften. Trommene stilnet, scenen ble mørk, og jubelen forsvant inn i stillhet.
Jeg våknet i mørket på soverommet mitt, med gitaren stående taus i hjørnet. Men i fingertuppene satt fremdeles minnene om tonene jeg hadde spilt, og i brystet kjentes et ekko av publikums jubel.
Drøm eller virkelighet – det spilte ingen rolle. Jeg hadde vært med Dream Theater på scenen, om så bare for en natt.
