Når millionlønninger undergraver troverdigheten

Forleden vedtok styret i Helse Nord — enstemmig — å gi administrerende direktør Marit Lind en lønnsøkning på 4,2 prosent.  Det tilsvarer omtrent 100 000 kroner ekstra i året — oppå en allerede saftig årslønn.  Når alle tillegg og pensjon er med, snakker vi om at toppsjefer i Helse Nord nå kan motta godt over 3 millioner kroner i året.

Det er provoserende — ikke fordi det finnes en grense for hva en leder «kan» tjene, men fordi dette skjer i en kontekst der helseforetaket sliter med økonomi, bemanning og et økende behov for pasientnær behandling.

 Offentlig tillit i fare

At Helse Nord går god for slik lønnsfest sender et uheldig signal til befolkningen. Det gir inntrykk av at administrasjon og byråkrati verdsettes mer enn dem som står i frontlinjen — sykepleiere, leger, helsefagarbeidere — de som faktisk behandler pasientene. Når vi vet at mange helsearbeidere sliter med tung arbeidsbelastning, underbemanning og lave lønninger, er det nærliggende å spørre: Hvem er det egentlig vi betaler for med disse millionene?

Det virker ikke som et spørsmål om «å betale for ansvar» — men om prioritering. Og prioriteringen fremstår som skjevt stilt.

Hemmelighold og manglende åpenhet

Det skurrer også at lønnsvedtaket ble gjort i «lukket styresak».  I en tid hvor helseforetak sliter med budsjettunderskudd, burde slike vedtak vært underlagt offentlig innsyn og debatt — ikke smugles gjennom bak lukkede dører.

Videre har ledelsen i Helse Nord tidligere nektet å stille opp til intervju etter kritikk for høye lederlønninger og generøs godtgjørelse til kommunikasjonsdirektør.  Så mye for «åpenhet og mot» — en heder Lind mottok i februar i år.

Mangel på legitimitet — og et utilsiktet skattepayerrabatt

Når en toppleder tjener mer enn både helseministeren og statsministeren, men det er sykehusene som må spare, oppleves det som et hån mot alle dem som daglig redder liv.  Den kollektive troen på at «god ledelse er verdt det» raser sammen. Og da handler det ikke bare om kroner og øre — men om rettferdighet, prioritering og moral i helsepolitikken.

I praksis betyr dette at vi, skattebetalerne og pasientene, subsidierer høytlønnete byråkrater — snarere enn helsepersonell og reell helsetjeneste.

—

Hva må endres?

Åpenhet og innsyn: Alle lønnsvedtak for helseledere bør være offentlige, med begrunnelse og sammenligne med frontlinjestillinger i helsevesenet.

Prioritering av ressurser: Når budsjettet er stramt og behovet for helsepersonell stort, bør lønnsjusteringer for ledere utsettes til situasjonen er stabil.

Gjenoppretting av tillit: Helseledelsen må vise at de forstår publikum og ansatte — ved å ta ansvar og vise moderasjon, ikke arrogans.

Fordelene ved at en sjef tjener godt er diskutabel — men ulempene, i form av svekket tillit, moralsk avstand og feilprioritering er svært reelle. Derfor bør dette vedtaket ses for det det er: Et symbol på prioriteringer som i mange tilfeller bommer på hva helse egentlig handler om.