Når mennesket dømmer Gud

Han står der stille.
Ikledd slitte klær, støvete føtter, blikket senket. Midt i en verden av dressjakker, polerte sko og raske steg. Rundt ham beveger mennesker seg målrettet, som om tiden selv jager dem videre. Ingen stopper opp – bortsett fra én.
En mann trer frem. Velkledd. Selvsikker. Pekefingeren heves. Ordene er harde, selv om vi ikke hører dem. Kroppsspråket sier alt: anklage, irritasjon, moralsk overlegenhet. Det er ikke et spørsmål som stilles, men en dom som felles.
Og den som mottar den, svarer ikke.
Han forsvarer seg ikke. Han argumenterer ikke. Han hever ikke stemmen. Han står bare der – taus, ydmyk, sårbar. Som om han har hørt dette før. Som om han vet at ordene ikke egentlig handler om ham, men om den som sier dem.
Budskapet i videoen er brutalt enkelt:
Verdens Gud blir dømt av verden selv.
Den viser et paradoks vi helst vil slippe å se. At det moderne mennesket, fullt av selvtillit, verdier og meninger, føler seg kompetent til å rette pekefingeren mot det hellige. Mot sannheten. Mot kjærligheten – og si: Du er problemet.
Videoen spør uten å spørre: Hva skjer når ydmykhet møter arroganse? Når nåde møter fordømmelse? Når sannhet møter makt?
Og svaret er ubehagelig, fordi det speiler oss.
For dette er ikke bare en scene mellom to personer. Det er et bilde på vår tid. På hvordan tro ofte blir møtt: ikke med nysgjerrighet, men med hån. Ikke med spørsmål, men med anklager. Ikke med lytting, men med pekefinger.
Likevel er det stillheten som bærer det sterkeste budskapet.
For i den tausheten ligger et valg: Å elske også den som anklager. Å stå støtt uten å slå tilbake. Å være sann – selv når verden peker og dømmer.
Videoen minner oss om noe vi har glemt: At sann styrke ikke alltid roper. At sann autoritet ikke trenger å peke. Og at sann kjærlighet ofte står stille – mens den blir misforstått.
Og til slutt er spørsmålet ikke hva mannen i dressen sier.
Spørsmålet er: Hvem er det egentlig vi ligner mest på?