Lengselen bak blótet – og hvorfor jeg velger Kristus

Etter drøyt tusen år med kristen tro i Norge har jeg de siste årene merket en økende interesse for gammel norrøn religion og åsatru, slik den ble praktisert i vikingtiden. Mange hyller vikingene, løfter frem styrke, ære og identitet – og kritiserer samtidig kristendommen som noe fremmed og undertrykkende. Forstå det den som vil. For meg vekker det først og fremst undring.
Ja, det har blitt gjort mye stygt i Guds navn gjennom historien. Det skal vi ikke bortforklare. Men det er avgjørende å skille mellom hva mennesker har gjort – og hva som faktisk har støtte i Bibelen. Maktmisbruk, tvang og vold står i direkte kontrast til Jesu liv, lære og eksempel.
Det som forundrer meg mest, er hva det er som får mennesker til å lengte tilbake til gamle vikingtradisjoner: blodofre, blot, halshugging, menneskeofring og et verdensbilde der gudene krevde frykt, ikke kjærlighet.

Der livets verdi var betinget av styrke, ætt og ære. Det var brutalt, nådeløst og ofte dypt makabert.
Likevel romantiseres dette i dag. Kanskje handler det ikke egentlig om religion, men om identitet. En lengsel etter røtter, tilhørighet og noe “ekte” i en tid mange opplever som rotløs og tom. Kanskje er det et opprør mot institusjoner, eller mot det man oppfatter som moralsk relativisme og svakhet i vår moderne kultur. Vikingtiden blir et symbol på kraft, maskulinitet og selvstendighet.
Men symboler tåler sjelden nærstudier.
For når jeg ser ærlig på alternativene, vet jeg hva jeg velger. Jeg velger ikke guder som må blidgjøres med blod. Jeg velger ikke et verdensbilde der den sterkeste har rett, og den svake må falle. Jeg velger ikke fryktens religion.
Jeg velger Jesus.
Jeg velger Han som ikke krevde offer – men selv ble offer. Han som ikke tok liv, men gav sitt eget. Han som ikke hersket med sverd, men med kjærlighet. Han som møtte syndere med nåde, de utstøtte med verdighet, og de fortapte med håp. Jesus kom ikke for å ta liv, men for å gi liv – og det i overflod. Evig liv.
For meg er det et uendelig mye vakrere og sterkere budskap enn all verdens romantisering av en brutal fortid.
Vi kan lære av historien. Vi kan forstå våre røtter. Men vi må også våge å spørre: Hvilken vei leder fremover?
For min del er svaret klart. Jeg ser ikke bakover mot blót og blod. Jeg ser fremover – mot korset, mot kjærligheten og mot håpet.