Ikke religion – relasjon

Jeg tror på Jesus Kristus. Ikke som et system, ikke som en tradisjon jeg må bære, og ikke som en identitet jeg må forsvare. Jeg tror på ham som en levende person. Guds sønn, som gikk helt inn i vår virkelighet, bar det jeg ikke klarer å bære selv, døde – og sto opp igjen. Han beseiret døden, ikke som et teologisk poeng, men som et løfte: at livet er sterkere enn alt som prøver å knuse det.

Jeg sier ofte at jeg ikke er religiøs. For religion kan fort bli et sett regler, forventninger og ytre fasader. Troen min handler ikke om å prestere, men om å bli møtt. Ikke om å skjerpe meg, men om å bli elsket. Relasjonen til Jesus er personlig – noen vil synes det høres rart ut, kanskje naivt. Det gjorde jeg også en gang. Men enkelte ting kan ikke forklares fullt ut, de må erfares.

Det er noe dypt frigjørende i å vite at kjærligheten kommer først. Før jeg lykkes. Før jeg forstår. Før jeg faller. Nåde er ikke et pent ord i en bok – det er virkeligheten jeg får leve i. At Gud valgte kjærlighet fremfor avstand, kors fremfor dom, liv fremfor død.

Jeg har opplevd at hans løfter holder, også når alt annet vakler. Ikke fordi livet blir problemfritt, men fordi jeg ikke står alene i det. Det er en trygghet som ikke roper, men bærer. En kjærlighet som ikke presser, men inviterer.

Dette er ikke noe jeg kan argumentere noen inn i. Det må prøves. Akkurat som tillit. Akkurat som kjærlighet. Og for meg har det forandret alt.