Frykt ikke.

Noen bibelvers treffer ekstra dypt. Ikke fordi de er nye, men fordi de møter deg akkurat der du er.
«Frykt ikke, for jeg er med deg; vær ikke redd, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg.» (Jesaja 41:10)
Dette er et slikt vers.
Det finnes perioder i livet hvor ordene «det går bra» føles hule. Hvor tillit har fått sprekker, hvor erfaringer har lært deg at mennesker kan svikte, og hvor fremtiden kjennes mer uklar enn trygg. I slike tider er frykt en naturlig reaksjon. Den kommer snikende, noen ganger forkledd som fornuft, andre ganger som ren utmattelse.
Likevel er det nettopp da dette løftet får tyngde.
Gud sier ikke: «Frykt ikke, for alt ordner seg.»
Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg.»
Forskjellen er avgjørende. Livet er ikke garantert smertefritt. Men vi er lovet nærvær. Styrke. Hjelp. Ikke på avstand, ikke som en teoretisk idé, men midt i det som er vanskelig.
Jeg har lært at tro ikke handler om å være fryktløs. Tro handler om hvem du vender deg til når frykten melder seg. Det er lett å snakke om tillit når alt flyter. Det er langt mer krevende – og langt mer ekte – når du velger å stole på Gud selv når du ikke forstår veien videre.
Dette verset minner meg om at styrke ikke alltid betyr å være sterk i seg selv. Noen ganger betyr styrke å innrømme at man trenger hjelp. Å lene seg på noe – eller noen – som er større enn egen kontroll, egne planer og egen stolthet.
Og kanskje er det nettopp der freden begynner. Ikke når frykten forsvinner, men når den mister makten.
Så når jeg leser Jesaja 41:10 i dag, leser jeg det ikke som en klisjé. Jeg leser det som et løfte. Et løfte jeg velger å holde fast i, også når veien er uoversiktlig.
Frykt ikke.
Ikke fordi livet er enkelt.
Men fordi Gud er trofast.