«For så høyt har Gud elsket verden»

– en invitasjon, ikke et krav

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
– Johannes 3,16
De fleste har hørt dette verset. Mange har også lagt det til side, nettopp fordi det er så kjent. Kanskje virker det slitt. Kanskje føles det fjernt. Eller kanskje har det blitt pakket inn i så mye religiøst språk at det har mistet sin kraft.
Men stopp et øyeblikk. Les det sakte.
Dette handler ikke om at Gud elsket de perfekte.
Ikke de moralsk sterke.
Ikke de religiøst vellykkede.
Det står: verden.
Med all sin uro, sitt mørke, sin stolthet, sin smerte og sin lengsel.
Kristen tro begynner ikke med hva du må gjøre for Gud. Den begynner med hva Gud allerede har gjort for deg. Jesus kommer ikke for å peke finger, men for å rekke ut en hånd. Ikke for å fordømme, men for å redde. Ikke for å bygge en religion, men for å gjenopprette en relasjon.
Tro er heller ikke først og fremst intellektuell enighet. I Bibelsk forstand betyr å tro å stole. Å våge å sette vekten av livet sitt på noe – eller noen. Jesus inviterer ikke til blind tro, men til et møte. «Kom og se», sier han gang på gang.
Kanskje er det nettopp derfor Johannes 3,16 fortsatt lever. Fordi det treffer noe dypt menneskelig: behovet for å være elsket uten forbehold. Behovet for håp som bærer når livet ikke gjør det.
Å bli kjent med Jesus handler ikke om å bli «religiøs». Det handler om å oppdage at du er sett, kjent og elsket – før du har ryddet opp i noe som helst.
Spørsmålet er ikke om Gud elsker deg. Det er allerede besvart.
Spørsmålet er om du tør å svare på invitasjonen.