Duracella fra Røverborgen

Noen minner kommer ikke med lyd. De kommer som varme. Som et lite trykk i brystet, eller et bilde som plutselig står klarere enn alt annet.
Dette er et slikt minne.
Duracella var nesten helt svart. Ikke bare svart, men den dype, myke sorten som først avslører sine nyanser når lyset treffer helt riktig. I sterkt solskinn kunne man ane brune toner i pelsen hennes, og et lite brunt skjær under haka – som et diskret kjennetegn, bare for dem som virkelig så etter.

Hun var hunkatt. Liten da hun kom, men med en personlighet som fylte rommet.

Da hun var kattunge, malte hun så kraftig at det ikke bare var koselyd – det var dur. Hele katten vibrerte. Det var umulig å overse, umulig å ikke smile av. Derfor fikk hun navnet Duracella, etter Duracell-kaninen – alltid i gang, alltid ladet, alltid til stede.
Og siden huset jeg bodde i den gangen, fra gammelt av ble kalt Røverborgen, ble hun naturlig nok:
Duracella fra Røverborgen.

Hun var en selskapssyk sjel. Ikke på den masete måten, men på den åpne, tillitsfulle måten som bare noen dyr har. Når jeg hadde besøk, gikk hun rett i fang – ikke én favoritt, ikke rangering. Fang var fang. Menneske var menneske. Alle var verdt å kose med. Hun gjorde ingen forskjell på folk.

Det var noe rørende ved den godtroenheten. En trygghet. Som om hun sa: Verden er stort sett god, så lenge vi deler den.
Jeg hadde henne i rundt tolv år. Tolv år med selskap, nærvær og stille hverdagslykke. Hun var der i øyeblikkene som ikke ble fotografert – i sofaen, i stillheten, i de små pausene mellom alt annet.
Så kom dagen da hun ble syk. Kreft. Et ord som alltid kommer for tidlig, og alltid tar for mye. Hun måtte avlives. Det var riktig, men det var vondt.
Et savn ble igjen.
Det er noen år siden nå. Savnet er ikke konstant – det er ikke slik sorg alltid fungerer. Men av og til kommer det. I et glimt. I et bilde. I et øyeblikk av ro.
Og da er hun der igjen.

Dette bildet er et slikt øyeblikk. Blikket hennes – rolig, våkent, til stede. Som om hun fortsatt følger med, fortsatt vet hvor hun hører hjemme.
Duracella er ikke glemt.
Og hun blir heller ikke glemt, så lenge hun blir husket – og fortalt om.