Alene, ensom – og noen ganger helt usynlig

Det finnes en stor forskjell mellom å være alene og å være ensom. Likevel er det én erfaring som kan være verre enn begge deler: å sitte i et rom fullt av mennesker og kjenne at man ikke egentlig er der. Ingen som ser deg. Ingen som lytter ferdig. Ingen som fanger blikket ditt og holder det et øyeblikk for lenge.

Jeg er alene mesteparten av tiden. Det er sant. Men også i sosiale sammenhenger har jeg ofte kjent på den samme stillheten – bare mer brutal. For når man er alene, er stillheten logisk. Når man er blant folk, men likevel usett, føles den som en dom.

Usynlighet er en fryktelig følelse.
Den sniker seg inn uten å lage lyd.
Du blir ikke avvist – du blir bare oversett.

Samtaler går videre uten deg. Temaer skifter før du får åpnet munnen. Blikk glir forbi som om du er en del av inventaret. Og det gjør noe med et menneske. Over tid begynner man å trekke seg tilbake, ikke fordi man vil være alene, men fordi det gjør mindre vondt enn å bli ignorert i fellesskap.

Det er her ensomheten virkelig setter seg. Ikke i tomme rom, men i fulle.

Man kan være omgitt av mennesker og likevel føle seg fullstendig isolert. Ensomhet handler ikke om antall folk rundt deg, men om fraværet av reell kontakt. Av å bli møtt. Av å bli sett som den man faktisk er, ikke bare tolerert som en statist.

Så finnes det dette harde ordet: venneløs.
Kanskje er det teknisk korrekt. Kanskje ikke. Men det føles urettferdig. For ofte handler det ikke om manglende vilje eller evne til å være sosial, men om å stadig bli stående på utsiden – også når døren ser ut til å være åpen.

Å være usynlig i sosiale settinger tærer mer enn stillheten alene. Det gjør noe med selvbildet. Med stemmen. Med motet til å ta plass neste gang. Og til slutt begynner man å lure på om det er noe fundamentalt galt med en selv – selv om det ofte er dynamikken i rommet som er problemet.

Derfor prøver jeg å bruke et mer sant språk om livet mitt: Jeg lever et ensomt liv akkurat nå.
Jeg savner nære relasjoner.
Jeg er ofte alene – og ofte usett.

Det betyr ikke at jeg er verdiløs.
Det betyr ikke at jeg er sosialt udugelig.
Det betyr at jeg er et menneske som lengter etter ekte kontakt.

For det å bli sett – virkelig sett – er ikke en luksus.
Det er et grunnleggende menneskelig behov.

Og kanskje er det første steget ut av ensomheten ikke flere mennesker, men færre masker. Et språk som tør å si sannheten, også når den er ubehagelig stille.