Klovn uten scene

Humor har fulgt meg lenge. Tørr, litt på skrå, ofte levert med et dødt alvor som bare funker hvis noen faktisk fanger poenget. Det har blitt et slags varemerke – ikke fordi jeg planla det, men fordi det er sånn jeg tenker. Det er ikke alles kopp te, og det er helt greit. Så lenge noen ler, har humoren gjort jobben sin. Haha.

Samtidig er det en bakside ved å være den som alltid har en kommentar på lur. Rollen fester seg. Etter hvert forventes det at du er morsom, at du leverer. Og når humoren blir det folk først og fremst ser, kan det være krevende å bli tatt på alvor når man faktisk ønsker det.

I en sammenheng der jeg har vært aktiv over tid, kom det inn en person med en humorform som lignet min. Først var det bare gøy. Gjenkjennelig, til og med befriende – som å møte en dialektbror i utlandet. Men så skjedde noe. Sammenligningene begynte å komme. Ikke som direkte anklager, men som små antydninger. Som om min humor plutselig ikke helt var min. Som om jeg hadde lært, kopiert, latt meg inspirere litt for mye.

Det er sjelden de store ordene som gjør vondt. Det er de små. De som ikke er ment som stikk, men som likevel lander slik. Og da kjente jeg det: en motvilje. En trang til å tie. Ikke av sinne, men av tretthet. For humor er sårbar. Den kommer fra et sted i deg, og når den stedet blir mistenkeliggjort, mister man lysten til å åpne døra.
Så jeg la humoren på hylla. I hvert fall der. Ikke som en protest, ikke for å straffe noen – bare som et valg. Stillhet kan også være en form for egenomsorg.

Jeg tenker på linjen til Jan Teigen: «klovn uten scene». Den rommer mer enn man først tror. For en klovn uten scene er ikke nødvendigvis en som mangler humor, men en som har valgt å holde den igjen. Kanskje fordi scenen ble trang. Kanskje fordi applausen ble usikker.

Dette er ingen anklage. Bare en refleksjon. Om hvordan identitet og uttrykk kan gli over i forventninger og sammenligninger. Og om hvordan det noen ganger er helt greit å gå av scenen en stund – ikke for å slutte å være seg selv, men for å finne ut hvor og når man faktisk har lyst til å stå der igjen.

Humoren er der fortsatt. Den har ikke forsvunnet. Den venter bare på en scene som tåler at flere får skinne – uten å måle hvem som var først.

Oppfølging: https://svendberg.com/wp/full-utblasning/https://svendberg.com/wp/full-utblasning/