Godt å være på plass i min kirke

Det er noe eget ved å komme hjem. Ikke nødvendigvis til et hus, men til et rom der troen får puste, og der hjertet kjenner igjen lydene, stemningen og menneskene. I kveld kjente jeg nettopp det – godt å være på plass i min kirke, Familiekirken Betel.

Bildet fanger et øyeblikk mange av oss kjenner igjen: lovsangen som fyller rommet, blikkene vendt fremover, noen sitter stille, andre løfter hendene. Ikke fordi man må – men fordi man vil. Fordi noe i musikken, ordene og nærværet treffer dypere enn det intellektet kan forklare.

Lovsang og tilbedelse handler ikke om perfeksjon. Det handler ikke om stemmer som treffer riktig tone, eller musikere som spiller feilfritt. Det handler om retning. Om å vende blikket bort fra alt som tynger, og rette det mot Ham som bærer.

Midt i en travel, ofte støyende hverdag, er slike samlinger små hellige pauser. Et pusterom der skuldrene senkes, tankene stilner og troen får næring. Fellesskapet – det stille, sterke fellesskapet – minner oss om at vi ikke går alene.

Korset foran i rommet står der som det alltid har gjort. En enkel, men kraftfull påminnelse om håp, nåde og kjærlighet. Det er lett å glemme i hverdagen, men i slike øyeblikk blir det tydelig igjen: Troen er ikke bare noe vi tenker – den er noe vi lever, deler og synger.

Jeg er takknemlig. For menigheten. For musikken. For fellesskapet. Og for at det fortsatt finnes rom der troen får være ekte, ærlig og levende.

Godt å være på plass. ❤️⛪✝️