Når sentralvarme er en velsignelse – og når den ikke er det

Sentralvarme er en av de tingene man sjelden tenker over. Den bare er der. Helt til den ikke fungerer som den skal. De siste dagene har det vært akkurat slik her – guffent, kjølig og lite innbydende, med beskjedne 19 grader innendørs. På papiret høres det kanskje greit ut, men i praksis betyr det kalde gulv, iskalde tær og fingre som nekter å samarbeide.
Løsningen ble den klassiske norske beredskapsplanen: pledd, ullsokker og lag-på-lag. Litt koselig i starten, men det mister sjarmen når man sitter inne og likevel fryser. Det er da man virkelig innser hvor stor luksus stabil varme faktisk er – ikke som komfort, men som grunnleggende trivsel.
Heldigvis ser det nå ut til at vaktmester har vært på saken. Radiatorene har begynt å gjøre jobben sin igjen, og temperaturen stiger sakte, men sikkert. Det er nesten fascinerende å kjenne hvordan kroppen reagerer – fingre og tær tiner opp, skuldrene senker seg, og roen kommer tilbake.
Små ting, kanskje. Men akkurat i det øyeblikket var det lite som føltes bedre enn at varmen endelig kom tilbake. Noen ganger er lykke rett og slett en fungerende sentralvarme 