Tro som grunnmur

Troen på Jesus Kristus har for meg aldri handlet om flukt fra virkeligheten, men om å stå stødigere i den. Den har vært en stille, men bærende grunnmur – ikke alltid synlig for andre, men avgjørende for hvordan jeg forstår livet, mennesket og mitt eget ansvar.
I en tid der alt synes å være i bevegelse – verdier, normer, sannheter – opplever jeg at troen gir et fast holdepunkt. Ikke fordi den gir enkle svar på alt, men fordi den gir en ramme å tenke innenfor. En retning. Et kompass.

Troen på Jesus Kristus setter menneskeverdet i sentrum. Den minner meg om at hvert menneske har en verdi som ikke kan måles i nytte, prestasjon eller popularitet. Det er en motvekt til et samfunn som ofte vurderer mennesker ut fra hva de leverer, ikke hvem de er. For meg er dette ikke bare teologi, men et dypt praktisk perspektiv på hvordan vi bør møte hverandre.

Samtidig utfordrer troen meg. Den kaller ikke først og fremst på andres omvendelse, men på min egen. På ansvar, ydmykhet og vilje til å se meg selv ærlig i speilet. Jesu liv og ord setter en standard som er krevende – men også frigjørende. Ikke fordi jeg alltid lever opp til den, men fordi nåde og sannhet går hånd i hånd.

Jeg er klar over at tro kan oppleves fremmed eller irrelevant for mange i dag. Det respekterer jeg. Tro kan ikke påtvinges, og mister sin verdi i det øyeblikket den brukes som maktmiddel. For meg er den først og fremst personlig – et valg, en overbevisning og en relasjon.

I møte med uro, tap og usikkerhet har troen gitt meg noe å holde fast i når svarene uteblir. Ikke en garanti for et problemfritt liv, men et håp som strekker seg utover omstendighetene. Et håp som ikke hviler på meg selv alene.

Derfor mener jeg at troen på Jesus Kristus fortsatt er relevant. Ikke som kulturarv eller identitetsmarkør, men som levende grunnlag for mening, ansvar og håp – også i vår tid.