Respekt og nestekjærlighet.

En ung mann tok med seg sin aldrende far på restaurant for å spandere et godt måltid. Faren var svak og skjelven, slik det ofte blir med alderen, og under middagen sølte han av og til mat på klærne sine.

De andre gjestene så på ham med forakt og viste tydelig sin ubehag. Men sønnen beholdt roen – upåvirket av blikkene rundt seg.

Da måltidet var over, hjalp han faren opp, fulgte ham rolig til toalettet og vasket forsiktig bort matrestene fra ansiktet og klærne. Med varsomme hender børstet han det grå håret hans og rettet på brillene.

Da de kom ut igjen, ble det helt stille i restauranten. Alle hadde lagt merke til det som nettopp hadde skjedd. Sønnen gikk bort til disken for å betale regningen.

Da reiste en eldre mann blant gjestene seg og sa:

— «Unnskyld, men tror du ikke at du har glemt noe?»

Sønnen svarte:
— «Nei, det tror jeg ikke.»

Den eldre mannen smilte og sa:
— «Jo, du har lagt igjen noe. Du har etterlatt en vakker påminnelse til alle sønner – og et glimt av håp til alle fedre.»

Det ble så stille i lokalet at man kunne hørt en knappenål falle.

Å vise kjærlighet og respekt for dem som en gang tok vare på oss, er noe av det mest verdifulle vi kan gjøre. Våre foreldre – og alle eldre som har ofret tid, energi og kjærlighet – fortjener vår dypeste respekt.