Når troen bekjennes – men språket løper løpsk

Jeg har aldri påstått at jeg er feilfri. Tvert imot. Jeg snubler ofte, sier ting jeg angrer på og handler ikke alltid slik jeg burde. Som kristen er det derfor en enorm trøst å vite at Gud er rik på nåde, tålmodig og tilgivende. Uten den nåden hadde ingen av oss hatt håp.

Likevel finnes det noe jeg stadig undrer meg over.

Jeg kjenner mennesker som tydelig og høyt bekjenner seg som kristne – men som samtidig banner så kraftig og så ofte at det nærmest gnistrer rundt dem. Ikke i affekt. Ikke i smerte. Men som en del av dagligtalen. Da melder spørsmålet seg: Hvordan forenes dette med en tro på Jesus Kristus?

For meg blir det et tydelig sprik mellom bekjennelse og praksis.

Bibelen er faktisk ganske tydelig når det gjelder språk. Jesus sier selv at det er hjertets fylde munnen taler av. Ord er ikke nøytrale. De former oss, påvirker andre og avslører noe om hva som bor i oss. Når Guds navn, eller direkte henvisninger til det onde, brukes som fyllord, mister ordene sin tyngde – og språket sitt verdige alvor.

Noen vil kanskje si: «Det er bare ord.»
Men er det egentlig det?

Som Jesustroende opplever jeg det som direkte feil å stadig rope på fienden – selv i spøk, frustrasjon eller vane. Det harmonerer dårlig med et liv som søker å ære Gud, være et lys for andre og speile Kristi kjærlighet i hverdagen.

I tillegg vitner overdreven banning ofte om noe mer jordnært: et fattig ordforråd. Når bannord blir standarduttrykk for sinne, overraskelse, glede eller frustrasjon, fremstår språket primitivt og unødvendig grovt. Vi er skapt med evne til refleksjon, nyanser og kreativitet – også språklig.

Betyr dette at en kristen aldri kan feile i ord? Nei. Selvfølgelig ikke. Vi er alle underveis. Men det betyr at vi bør være bevisste. Villige til å justere kurs. Villige til å la Den Hellige Ånd også få innflytelse over ordene våre – ikke bare tankene og handlingene.

Nåde betyr ikke likegyldighet.
Kjærlighet betyr ikke fravær av ansvar.

For meg handler dette ikke om å være språklig «renere enn andre», men om sammenheng. Om integritet. Om at troen ikke bare er noe vi sier vi har – men noe som også høres.