Når sosiale antenner ryker tvert av – og folk fortsatt later som alt er normalt

Det finnes mennesker som mister nøklene sine. Det finnes de som mister tråden i en samtale. Og så finnes det dem som mister de sosiale antennene – ikke bare litt, men på et nivå som får det til å se ut som antennene ble dratt ut med en rusten tang av en fremmed mann i mørk bakgård.

Bildene over viser omtrent hvordan det må ha sett ut da det skjedde.

For her står de – ansiktene vridd i smerte, ikke fordi antennene røskes ut, men fordi de plutselig må leve uten dem. Og la oss være ærlige: Det er nok en uvant situasjon for folk som aldri har følt behovet for å lese et rom, tolke et tonefall eller oppfatte en subtil «nå holder du faktisk på å drite deg ut»-vibe.

Typiske symptomer på røskede antenner inkluderer:

En komplett mangel på evne til å forstå at andre mennesker også finnes.

En fascinerende tro på at «jeg sier bare det jeg mener» alltid er en god unnskyldning.

Null evne til å skjønne hvorfor folk plutselig får dårlig tid, må på do eller «får en telefon» når de åpner munnen.

En urokkelig oppfatning av at andre er hårsåre, dramatiske eller «misforstår».

Et ansikt som konstant ser ut som på bildene: en blanding av smerte, frustrasjon og total forvirring.

Og konsekvensene?

Å, de er mange.

1. Sosiale sammenkomster blir plutselig… stille

Alle vet hva som skjer: En person med røskede antenner åpner munnen, og rommet får umiddelbart samme atmosfære som en begravelse – minus verdigheten.

Folk står rundt og stirrer i gulvet mens hjernen kollektivt tenker:
Hvorfor sa du dét? Hvorfor?

2. Småprat blir krigssone

Der vanlige mennesker sier «så hyggelig å se deg», sier antenneløse personer ting som:
«Oi, du har lagt deg ut litt, du ja.»
Helt uten onde hensikter – de bare mangler antennene som normalt ville sendt et kraftig varsel om at dette er sosialt selvmord.

3. De blir sinte når folk reagerer

Reaksjonene fra omgivelsene forblir en evig gåte. Hvorfor blir folk så fort lei? Hvorfor trekker de seg unna? Hvorfor blir noen faktisk opprørt?

Bildene over forklarer det. Når antennene ryker på den måten, så er du i praksis sosialt blind. Ikke rart verden føles urettferdig.

4. Offerrollen aktiveres

«Jeg prøver bare å være ærlig.»
«Folk tåler jo ingenting lenger.»
«Det var jo bare en spøk.»

Jada. Og Titanic var «bare en båttur».

5. De stormer rundt som om alt er andres skyld

En klassiker. Når man mangler interne sensorer for sosial navigasjon, må noen andre lastes for kollisjonene. Vanligvis alle andre.

—

Så hva lærte vi av dette?

At sosiale antenner er undervurderte. De burde få sin egen nasjonaldag. De burde forsikres. Man burde kunne søke erstatning når de røskes ut av uvettig bruk.

Og for de som allerede har mistet dem – vel, bildene over viser smerten. Men vi andre kjenner smerten hver gang vi må være i samme rom.