Når naturen tester teknologien – og vinner overlegent

Se for deg en stolt elbileier som gikk til sengs om kvelden, trygg på at bilen sto til lading. Neste morgen står han ovenfor et hvitt landskap som minner mer om en arkeologisk utgraving i Antarktis enn en helt vanlig parkeringsplass.

Man aner konturen av noe som kan være en Tesla… eller en iglo… eller et mislykket forsøk på moderne kunst. Forskjellen er hårfin.

Elbilen er i hvert fall her. Og der. Og under 70 cm med snø.

—

Miljøpartiets våte – eller frosne – drøm

Den grønne logoen i bildet svever som en slags klimapolitisk skyttsengel over parkeringsplassen.
Den sier med myk stemme:
“Kjære borger, dette er ikke et problem. Dette er en mulighet! Se hvor lite bilen forurenser når den ikke kan brukes!”

Helt sant. 0 utslipp. 0 rekkevidde. 100% stillstand. Det må jo være et klimamål i seg selv.

—

Emoji-optimisten som alltid prøver å være positiv

Nederst i bildet ser vi den entusiastiske tommel-opp-emojien som prøver å overbevise deg om at dette faktisk er helt fantastisk.
For hvorfor skulle man være sur?
– Du sparer penger på strøm.
– Du slipper å kjøre barna til skole. (Naturens måte å si “bruk spark” på.)
– Og du får gratis styrketrening når du må grave bilen frem, centimeter for centimeter, som en moderne Sisyfos med snøskuffe.

—

Når elbilbatteriet møter norsk – eller svensk – virkelighet

Vinterkulden elsker elbiler. Ikke sånn “klem og kos”-elsk, mer sånn “jeg tar all energien din og etterlater deg hjelpeløs”-elsk.
For når batteriet fryser og rekkevidden kryper ned til et nivå som minner om en dårlig mobiltelefon fra 2008… ja, da står bilen. Bokstavelig talt.

—

Konklusjon

Elbilen er kommet for å bli.
Ikke nødvendigvis for å kjøre.
Men for å stå. Veldig stille. Veldig lenge. Og veldig dypt nedsnødd.

Så neste gang noen sier at elbiler er fremtiden, kan du smile lurt og svare:

“Jada, det ser sånn ut. De kommer i hvert fall ingen vei.”