Når mennesket begynner å redigere Gud

Som kristen tror jeg fullt og helt på Bibelen. Ikke delvis. Ikke selektivt. Ikke bare de tekstene som passer inn i moderne tankesett. Når man først begynner å avgjøre selv hva som er sant og usant i Skriften, har man i realiteten satt seg selv i dommerstolen over Gud.
Det er nettopp dette som gjør meg urolig.
Allerede i Edens hage hører vi den eldgamle løgnen:
«Har Gud virkelig sagt?»
Den samme stemmen høres i dag – bare i mer sofistikert drakt. Nå kalles det “kritisk teologi”, “ny forståelse” eller “tilpasning til vår tid”. Men kjernen er den samme: tvilen sås, autoriteten svekkes, og mennesket settes i sentrum.
Det pussige er hvordan mennesker kan lese andre historiske fortellinger – sekulære tekster, politiske narrativer eller ideologiske historieskrivinger – og godta dem nesten ukritisk som sannhet og fakta. Men når det gjelder Bibelen, behandles den som fantasi, eventyr eller religiøs poesi uten reell sannhetsverdi.
Hvorfor denne forskjellen?
Bibelen gir selv et svar:
Den sier at denne verdens ånd har forblindet de vantros øyne. Og slik jeg ser det, kommer dette mer og mer til uttrykk i vår tid. Ikke bare gjennom direkte motstand mot kristen tro, men gjennom en subtil nedtoning av Bibelens autoritet – også innenfor kirkelige miljøer.
For Bibelen kan ikke forstås fullt ut med bare intellektet. Den krever åndelige øyne. Den krever Den hellige ånds åpenbaring. Uten dette blir Skriften enten støtende, ulogisk eller irrelevant. Med Ånden blir den levende, avslørende og livsforvandlende.
Jeg sier ikke dette i arroganse, men i ydmykhet. For tro handler ikke om å forstå alt – men om å stole på Ham som har talt. Når Gud har sagt noe, er ikke mitt kall å forhandle med teksten, men å bøye meg for sannheten, selv når den utfordrer meg.
Å tro på Bibelen fullt og helt er ikke naivt. Det er radikalt. Og i en tid der alt flyter, er det kanskje nettopp det som trengs.