Når man blir stående litt på siden

Jeg opplevde noe litt rart på fredag. Ikke dramatisk. Ikke vondt. Bare… merkelig.
Jeg kom ut av heisen og møtte vår hyggelige vaktmester. En sånn type som alltid er koselig. Et nikk, et smil, noen ord – den lille menneskelige kontakten som betyr mer enn man kanskje tror i hverdagen.

Vi rakk knapt å utveksle noen setninger før en ny person kom ut av heisen. En jeg ikke kjente. Veldig snakkesalig. Uten å nøle begynte han å prate med vaktmesteren, intenst og engasjert, som om jeg ikke var til stede i det hele tatt.

Jeg sto der et øyeblikk. Ventet litt. Kjente raskt at her var det ikke plass til meg. Ikke fordi noen var slemme, men fordi dynamikken bare ble sånn. Samtalen lukket seg. Så jeg gjorde det som ofte faller meg naturlig i slike situasjoner: jeg trakk meg stille tilbake og gikk mot døren.

Idet jeg var på vei ut, hørte jeg vaktmesteren rope etter meg:
«Vi snakkes, Siri.»
Det var sagt med varme. Og kanskje også med et lite snev av lettelse. Som om han også kjente at situasjonen var litt… ubekvem.

Etterpå har jeg tenkt på det. Ikke på den snakkesalige personen – han mente nok ingenting vondt. Men på følelsen av å bli usynlig i et øyeblikk. Hvordan det skjer så lett. Hvordan noen rom fylles raskt av én stemme, mens andre blir stående i utkanten.
Og så tenker jeg på hvor mye det betydde at vaktmesteren faktisk så meg. At han anerkjente meg, om så bare med en setning i forbifarten. Det gjorde hele forskjellen. Jeg gikk ikke derfra med følelsen av å være oversett – men sett, akkurat i tide.

Kanskje er det nettopp sånn vi kan være litt mer menneskelige mot hverandre. Ikke alltid ved store ord eller lange samtaler, men ved små signaler som sier:

Jeg ser deg. Du betyr noe. Du er her.

Jeg tar det med meg videre. Som en påminnelse om å gi plass. Og om å rope et lite «vi snakkes» når noen er i ferd med å forsvinne ut av rommet.

Det kan bety mer enn man tror.