Når livet ikke dreper deg – men gir deg rar humor

Det finnes sitater som er så treffende at de nesten føles som et speil. Dette er ett av dem:

“What doesn’t kill you gives you weird coping mechanisms and a twisted sense of humor.”

For det er jo nettopp det livet ofte gjør. Det dreper oss ikke – nei da, det ville vært altfor effektivt. I stedet lar det oss leve videre, litt skeivere i blikket, litt tørrere i humoren, og med et imponerende arsenal av mentale nødutganger.
Overlevelse, nivå: improvisasjon

Som barn tror man gjerne at voksne har kontroll. At de har manualer. At de vet hva de driver med. Så blir man voksen selv, og oppdager at det meste handler om å late som, trekke pusten dypt, og tenke: “Dette blir sikkert en morsom historie senere.”
Og når “senere” endelig kommer, og historien faktisk blir morsom – ja, da har man utviklet det sitatet snakker om: en slags humoristisk rustning. Litt selvironi her, litt galgenhumor der. Ikke fordi alt er gøy, men fordi alternativet er å ligge i fosterstilling og stirre i veggen.

Humor som førstehjelp
Den litt mørke humoren er sjelden et tegn på mangel på empati. Tvert imot. Ofte er det et tegn på at man har kjent på livet. På tap, skuffelser, brutte forventninger og absurde situasjoner som ikke gir mening uansett hvor mye man analyserer dem.
Humor blir da ikke flukt, men ventil. Et sted å slippe ut trykket. Et lite smil midt i kaoset som sier: “Ok, dette var helt idiotisk – men jeg er fortsatt her.”
Rare mestringsstrategier
Noen mennesker jogger. Andre mediterer. Noen baker surdeigsbrød. Og så er det oss som ler litt for høyt av ting som egentlig ikke er morsomme, men som må bli det, ellers går det galt.
Vi lærer oss strategier som ikke står i noen selvhjelpsbok:
Sarkasme som beskyttelsesdrakt
Selvironi som fallskjerm
Latter på upassende tidspunkt
Evnen til å spøke om egne sår før andre rekker å peke på dem
Ikke fordi vi er kalde – men fordi vi er seige.
Et livstegn, ikke en svakhet
En litt vridd humor er ofte et tegn på overlevelse, ikke ødeleggelse. På at man har vært nede og kommet opp igjen – kanskje ikke penere, men klokere. Litt mer realistisk. Litt mindre naiv. Og ganske mye morsommere i selskap.
Så neste gang du tar deg selv i å le av noe du “ikke burde” le av, kan du tenke dette:
Det er ikke fordi du er ødelagt.
Det er fordi du lever.
Og livet… det har tydeligvis ikke klart å ta knekken på deg ennå.