Life coaching i prekestolen – et symptom på et dypere problem

Det er en tydelig trend i deler av kristenheten: budskapet tones ned, og evangeliet pakkes inn i et språk som skal høres mer spiselig og «moderne» ut. Mange forkynnere snakker mer om selvfølelse enn hellighet, mer om mental helse enn omvendelse, mer om personlige mål enn Guds vilje.

Og misforstå ikke – det er ingenting galt med gode råd for livet. Problemet oppstår når slike råd blir et erstatningsprodukt for evangeliet. Når selve hjertet av kristen tro – Jesu død og oppstandelse, kallet til omvendelse, nåden som forvandler – forsvinner ut til fordel for positiv tenkning og terapeutisk språk.

Da står vi ikke lenger i klassisk kristen forkynnelse. Da driver vi med religiøst selvhjelp.

—

Er dette feighet?

Mange spør: Hvorfor går menigheter denne veien?

Det finnes flere mulige svar – og ingen av dem er særlig flatterende.

1. Frykt for å støte noen

Evangeliet setter mennesker på valg. Det konfronterer synd, det utfordrer stolthet, og det krever en respons. Dette oppfattes i dag som «dømmende» eller «ikke inkluderende».
Det er langt tryggere å snakke om målsettinger, drømmer og indre styrke – for det utfordrer ingen.

2. Ønske om å beholde folk

Tom kirke gir uro. Full kirke føles vellykket. Og det er lettere å fylle stoler hvis budskapet ikke er anstøtelig. Mange ledere frykter at en tydelig forkynnelse vil få folk til å gå.

3. En kultur som dyrker komfort

Vi lever i en tid der alt skal være lett, trygt og uten friksjon. Evangeliet derimot er alt annet enn komfortabelt. Det kaller til etterfølgelse, til å bære kors, til å dø fra seg selv.
Mange menigheter tilpasser seg heller tidsånden enn å utfordre den.

4. Mangel på frimodighet og åndelig ryggrad

Dette er kanskje det mest alvorlige punktet. Noen ganger skyldes den forflatede forkynnelsen ren feighet – en manglende vilje til å stå for sannheten når den koster.

—

Men: Life coaching frelser ingen

Det er mulig å bli et litt bedre menneske gjennom livsråd.
Det er mulig å få litt mer motivasjon, bedre selvdisiplin, bedre rutiner.

Men ingen blir frelst av motivasjonsteknikker.
Ingen får sine synder tilgitt av mental trening.
Ingen kommer nærmere Gud av å «tenke positivt».

Bibelen sier klart:
Det er troen på Jesus Kristus som frelser. Ikke noe annet.

Uten Kristus blir kirken bare et mildt religiøst selvhjelpskurs.
Uten evangeliet mister forkynnelsen sin kraft.
Uten korset mister vi vårt håp.

—

Evangeliet setter oss på valg – og det er godt

Det finnes en grunn til at evangeliet utfordrer.
Det finnes en grunn til at Bibelen ikke er et komfortprosjekt.
Evangeliet gjør noe ingen livscoach kan:

Det avslører menneskets behov for en Frelser.

Det peker på synd – og på nåde.

Det forvandler mennesker innenfra.

Det gir nytt liv, ikke bare nye teknikker.

Det er derfor forkynnelsen må være tydelig.
Det er derfor ordet må være skarpt.
Det er derfor vi må våge å forkynne hele Guds råd – ikke bare de delene som kiler folk i ørene.

—

En menighet som våger evangeliet

En levende menighet er ikke den med den mest inspirerende taleren.
Det er ikke den med flest besøkende, eller den som virker mest moderne.

En levende menighet er den som:

forkynner Kristus og ham korsfestet

står fast i sannheten, selv når den provoserer

elsker mennesker nok til å si det de trenger å høre, ikke bare det de liker å høre

våger å være kirke, ikke et motivasjonsseminar

—

Avslutning

Mennesker trenger ikke en coach som stryker dem med hårene.
Vi trenger en Frelser.
Vi trenger et evangelium som har kraft til å frelse.
Vi trenger forkynnere som ikke gjemmer seg bak livsråd, men som står frimodig med Guds ord.

For bare én ting setter virkelig fri:
Troen på Jesus Kristus – ikke noe annet.