Farvel 2025 – året jeg lærte forskjellen på tillit og naivitet

2025 har vært et lærerikt år. Ikke på den hyggelige “nå har jeg lært å bake surdeigsbrød”-måten, men mer i kategorien “å ja, sånn ja – det var derfor man ikke burde stole blindt på folk”.
Det er fascinerende hvor raskt sterk tillit kan forvandles til noe som minner mistenkelig om sunn mistro. Eller ren og skjær oppgitthet. Noen relasjoner viste seg å være bygget på mer luft enn bærebjelker, og da sier det seg selv hvordan det ender når vinden tar seg opp.
Svik, løgner og bedrag er ord man helst forbinder med pornofilmer, krimserier eller politiske debatter – ikke sitt eget liv. Men 2025 hadde tydeligvis ambisjoner.
Likevel: Tilgivelse har også vært en del av året. Ikke nødvendigvis fordi alle fortjente det, men fordi det er slitsomt å gå rundt og bære på andres feil. Tilgivelse er ikke det samme som å glemme. Det er mer som å arkivere folk i riktig mappe:
“Tidligere betrodd – nå med lesetilgang, ikke redigering.”
Tillit, har jeg lært, er ikke noe man gir én gang og så er ferdig med det. Det er ferskvare. Noen mennesker oppbevarer den kjølig. Andre lar den stå i solsteiken til den surner – og blir fornærmet når man ikke vil smake.
Men livet går videre. Det har en lei tendens til å gjøre nettopp det. Og med 2026 i horisonten finnes det fortsatt håp. Håp om nye relasjoner. Håp om mennesker som faktisk mener det de sier, gjør det de lover – og ikke trenger tre bortforklaringer og et passivt-aggressivt smilefjes for å forklare seg.
Så til slutt:
Jeg ønsker alle et godt nytt år.
Og de aller fleste et riktig godt nytt år.
Noen får et nøytralt nytt år.
Andre får et “vi snakkes ikke”-nytt år.
Alt etter fortjeneste.
Godt nytt år – med forbehold. 壟