Et åndelig hjem i vinterkulda

Det finnes steder man kommer til – og så finnes det steder man hører til. For meg har Kristi Menighet Betel blitt det siste.
Jeg har vært medlem her i omtrent ett år nå, og fra første stund ble jeg møtt med åpenhet, varme og respekt. Ikke store ord eller forventninger, men ekte mennesker. Slike møter setter spor.
Bildet er tatt en kald vinterdag. Snøen ligger tung rundt bygget, himmelen er klar og blå, og kulda biter i kinnene. Likevel er det noe med dette huset som formidler det motsatte av kulde. Det er som om lyset innenfra sier: Her er det rom for deg.
Torsdagskafé og toner fra hjertet
Noe av det jeg setter aller mest pris på, er å få bidra med det jeg kan. På kirkens Torsdagskafé får jeg spille gitar – en enkel, men meningsfull tjeneste som gir mye mer tilbake enn den tar. Musikken skaper fellesskap, ro og smil. For meg er det et sted hvor tro, kreativitet og menneskemøter får flyte naturlig sammen.
Om musikkbidragene mine også vil bli brukt i andre sammenhenger og arrangementer i kirken? Det vet jeg ikke. Og det er helt greit. Det er ikke jeg som avgjør det. Jeg opplever det som befriende å kunne gi uten å presse, og stole på at ting får vokse i sitt eget tempo.
Å få være seg selv
Det viktigste for meg er dette:
Å ha et åndelig hjem hvor jeg kan være meg selv.
Et sted hvor tro ikke handler om fasade, men om vandring. Hvor spørsmål er lov, stillhet har verdi, og fellesskap ikke er betinget av prestasjon. Betel har blitt et slikt sted for meg.
Midt i vinterkulda står bygget der – stødig, enkelt og varmt. Akkurat som fellesskapet innenfor.
Og det er godt. Virkelig godt.