Da skjønnheten gikk ut på dato

I oppveksten kunne jeg ofte kjenne på et lite stikk av misunnelse. Dere vet – mot de som var kjempevakre og populære. De som alltid lå et par nivåer over oss andre på den sosiale rangstigen. De som fikk oppmerksomhet bare ved å eksistere.
Jeg husker jeg tenkte: Tenk å være som dem?
Årene gikk. Livet skjedde. Tiden, den store frisøren og enda større regissøren, gjorde sitt. Og så – etter mange år – traff jeg noen av disse gamle «vakringene» igjen.
Og det var da jeg fikk en åpenbaring.
For det var som om skjønnheten var… brukt opp.
Ikke borte, nødvendigvis. Bare litt som et gammelt batteri: En gang fulladet, nå mest på sparebluss. Noen så ut som de hadde levd hardt på et ytre forskudd – som om de hadde tatt ut all renten i ungdommen, men glemt å spare til senere.
Misforstå meg rett: Dette er ikke en ondskapsfull observasjon. Bare en nysgjerrig en. For samtidig skjedde det noe annet, nesten magisk.

En del av dem som den gang ble omtalt som «helt vanlige» – eller i verste fall «ikke akkurat pene» – hadde plutselig… blomstret. Ikke bare litt heller. Noen hadde vokst seg til å bli skikkelige skjønnheter. Og nei, ikke bare på utsiden.
Det var som om tiden hadde vært rausere mot dem. Som om livet hadde sagt:
Du fikk ikke alt gratis i starten – her er litt ekstra nå.

Kanskje handler det om at skjønnhet som er lettvint i ungdommen, sjelden trenger å utvikle seg. Den får stå i fred, urørt, litt lat. Mens de som ikke fikk applaus bare for å puste, måtte bygge noe annet: personlighet, humor, dybde, varme. Og så – når årene har gått – står de der med en helt annen utstråling.

For skjønnhet er jo merkelig sånn. Den er ferskvare hvis den bare er overflatisk.
Men den er langtidskokt hvis den kommer innenfra.

Så kanskje var det ikke så dumt å være litt usynlig i ungdommen. Kanskje var det ikke et tap, men en investering. Kanskje er det noen som ser best ut etter 20–30 års modning.

Og når jeg i dag møter gamle kjente og tenker:
Oj, du har virkelig blitt flott,
så smiler jeg litt for meg selv.
For det er da det slår meg:
Skjønnhet som varer, kommer sjelden i en tidlig engangsutgave.
Og det, det er egentlig ganske betryggende. 