Da Jesu navn satte grenser
For mange år siden var jeg på en bakgårdsfest. Det var sommer, langbord, latter og mennesker samlet tett sammen. Midt i dette satt det en dame som hevdet å ha synske evner. Hun fortalte at hun kunne legge hendene på hodet til folk og se ting fra livene deres.
Én etter én fikk de besøk av henne. Hun la hendene på hodet deres og delte det hun mente hun så.
Selv levde jeg ikke som en aktiv kristen på den tiden, men troen hadde jeg alltid hatt med meg. Da det nærmet seg min tur, kjente jeg tydelig at dette ikke var noe jeg ville være med på. Stillferdig ba jeg om Jesu blods beskyttelse.
Så kom hun til meg.
Hun la ikke hendene på hodet mitt. Hun stoppet bare opp, trakk seg litt tilbake og sa:
«Her er det helt stengt. Her ser jeg ingenting.»
Det traff meg sterkt. Ikke som frykt, men som klarhet. For meg ble det et tydelig bevis på at det finnes en åndelig virkelighet rundt oss – hele tiden. En virkelighet med grenser. Og at Jesu navn ikke bare er ord, men beskyttelse.
Den kvelden i bakgården lærte jeg noe jeg aldri har glemt: Tro handler ikke alltid om hva man føler eller forstår, men om hvem man vender seg til.
