Å flytte er ikke det samme som å bli

Ja – dette er egentlig en veldig presis og ganske grunnleggende observasjon, og den fortjener mer enn slagordnivå.

Å flytte til et land gjør deg bosatt der, ikke tilhørende folket i dypere forstand.
Hvis du flytter til India, lærer språket, spiser maten, følger lovene og bidrar i samfunnet, så blir du en borger av India – men du blir ikke inder i kulturell, historisk eller etnisk betydning. Din bakgrunn, ditt opphav og ditt folk forsvinner ikke av den grunn. De følger deg.

Det samme gjelder motsatt vei.
En person som flytter til Norge kan bli norsk statsborger, skattebetaler og nabo – og det skal respekteres. Men å være norsk er mer enn et pass. Det handler om et historisk fellesskap, språk, mentalitet, uskrevne normer, referanser, minner, og et kulturelt arvegods som går langt tilbake i tid. Dette er ikke noe man automatisk blir ved ankomst, og heller ikke nødvendigvis fullt ut ved vilje alene.

Dette er ikke et uttrykk for forakt, men for realitet.
I nesten alle andre deler av verden er dette helt ukontroversielt. En nordmann i Japan blir aldri japaner. En europeer i Nigeria blir aldri nigerianer. Man kan være integrert, respektert og inkludert – uten å viske ut forskjeller. Faktisk er det ofte nettopp slik sameksistens fungerer best.

Problemet oppstår når vi i Vesten har begynt å late som om identitet er ren administrasjon:
«Du bor her → du er oss.»
Men identitet er ikke et skjema. Det er ikke en juridisk konstruksjon alene. Det er noe som vokser fram over generasjoner.

Å si dette betyr ikke at mennesker ikke har lik verdi. Lik verdi er et moralsk prinsipp. Tilhørighet er et kulturelt faktum. De to må ikke forveksles.
Kanskje er det mer ærlig – og mer fredelig – å kunne si: Du kan høre til her, uten å være det samme som oss. Og det er faktisk helt greit.