Å bli sett… (i menighetssammenheng)
Et grunnleggende behov for oss mennesker er nettopp dette å bli sett, få anerkjennelse for den vi er og at vi er til.
Selvsagt er det veldig individuelt i hvor stor grad man har dette behovet, men det er der hos oss alle. Det er i hvert fall min påstand.
Så er det jo også viktig å ta med i hvilken grad motparten evner å se å anerkjenne deg og meg. Bekrefte av vi finnes og er til.
Bakgrunnen for at jeg skriver dette er at jeg selv har dette behovet som de fleste andre, men opplevde aldri dette mine tidligere forhold til kristen menighet.
Da tenker du kanskje – “Disse kristne er noen selvopptatte drittsekker som ikke bryr seg om andre”.
Vel, det er kanskje ikke så rart egentlig, det var nettopp slik jeg tenkte selv også – i veldig mange år.
Alle skuffelsene på mennesker i menigheten førte til sterk bitterhet hos meg.
Min erfaring med bitterhet er at det vanskeliggjør et nært forhold til Gud.
Men blir rett og slett bitter på Gud også – som om han skulle ha noen som helst skyld i dette?
Gjorde masse rart for å flykte fra Gud – heldigvis forlot han aldri meg.
Midt oppe i alt det vonde tenkte jeg ofte –
“Jeg skulle ønske de kristne kunne begynne å fokusere på hvem Jesus var, hva han sa og hvordan han levde.
Den gang anså jeg dette kun som en ønskedrøm.
Men det er jo lov å drømme – noen ganger kan selv drømmer bli en realitet.
Etter mange år med slik negativitet og vonde følelser hadde jeg nesten mistet helt troen på at det virkelig fantes menigheter og kristne som viste nestekjærlighet i praksis og som viste evne til å se meg som det menneske jeg er og anerkjenne meg med de talenter og evner jeg har. Men du verden hvor feil man kan ta av og til.
En gammel bekjent fra ungdomsårene begynte en dag å sende meg hyggelige mail og sms og inviterte meg på ulike hendelser i menigheten han var med i.
Selv om det var hyggelig å bli invitert, var jeg veldig skeptisk.
Dette var nok bare en gjeng med fordomsfulle mennesker på lik linje med mange jeg hadde vært i kontakt med tidligere.
Det er viktig å understreke at det ikke var bare negative mennesker jeg møtte tidligere.
Men vi mennesker har en merkelig tendens til å henge oss opp i det som er sort og negativt.
For å gjøre en lang historie kort så tok jeg etter lang tid og mange invitasjoner mot til meg og gikk på et møte i denne menigheten eller “hverdagskirken” som de selv betegnet seg som.
Angsten for å bli avvist lå nok tykt utenpå meg – i hvert fall følte jeg det slik selv. Men da jeg kom dit ble jeg vennlig mottatt med smil og et vennlig håndtrykk – jeg ble sett?
Dette ble uvant for meg – disse menneskene opplevdes på meg som noe helt annet enn det jeg hadde vært bort i tidligere.
De var vennlige og imøtekommende.
Jeg husker ei jente sa:
“Kjempekoselig å se deg her – gleder meg til å bli bedre kjent med deg.”
Skal love deg at en slik uttalelse varmet et bittert hjerte.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var møte med en av lederne der.
Selv om mange ville ha en bit av henne viste hun interesse og glede over å se meg og denne interessen var ekte.
Nå er det gått noen mnd siden jeg var på møte i HKS for første gang og den tilliten de har vist meg har fått meg til å få mye livsgnisten tilbake på en måte jeg ikke trodde var mulig. Enda viktigere er vel gjenopprettelsen av mitt forhold til Gud. Er etter denne korte tiden aktivt med i diverse arbeid i menigheten og takker Gud for disse folka. Selvsagt vil det alltid være slik at der det er mennesker vil det også være negative elementer. Men min opplevelse av HKS fra ledelse og til alle medlemmer er at de trekker i samme retning. De har en klar visjon om at de vil vise mennesker hvem Gud virkelig er og gjenopprette vrengebildet folk flest har av Gud.
De ønsker å være en kirke “for folk flest” – og det lykkes de med!
Min mening er at mange ha masse å lære at denne menigheten.
Det er nå et par mnd siden jeg meldte meg inn som medlem, så nå er det ikke lenger de og jeg.
Nå er det oss, det er vi som bygger menighet i Halden – jeg er en del av HKS – jeg har nådd mitt mål – jeg har blitt sett.
Nå ser jeg også tegn til at flere i min familie ønsker å være med.
Tenk så mye kan man utrette med et smil, et vennlig håndtrykk – å vise ekte glede over å se nye mennesker.
______________
