"Jenta som lekte med ilden"

Spennende Lisbeth Salander har mye å ordne med i “Jenta som lekte med ilden”. Foto: Filmweb.no
Kjøp bilde

• Del på nettet
  • Facebook
  • Kudos
  • Del.icio.us
• Tips en venn via epost
• Skriv ut

Tips oss »

• SMS: kodeord FB TIPS 2303
• E-post: tips@f-b.no
• Send tips her »

Regi: Daniel Alfredson
Med: Noomi Rapace, Michael Nyqvist, Lena Endre, Georgi Staykov m.fl.
Lengde: 2 t. og 10 min.
Sensur: 15 år

Anmeldt av Lars Weberg

Mikal Blomkvist (Michael Nyqvist) var svært så sentral i den første filmen basert på Stieg Larssons Milleniums-trilogi.
Men fremstøt nummer to, «Jenta som lekte med ilden», er Lisbeth Salanders (Noomi Rapace) film.
Rent stilistisk er dette en «byfilm», i stor grad satt til Stockholm, mens «Menn som hater kvinner» hadde et mer landlig preg.
Men også denne gang får vi selvsagt brutale drap, hacking og spennende oppnøsting av intrigene – nå knyttet til farlige MC-miljøer og traffickingvirksomhet.
Det starter riktignok litt småslapt, noe som nok er nødvendig for å samle trådene og legge til rette for konfliktene som spennes opp.
Når vi, i tilbakeblikk, bokstavelig talt ser «jenta som leker med ilden», skyter også filmen fart og den utvikler seg til en vital spenningsfilm – av sjeldent godt skandinavisk kaliber.
Alle sentrale karakterer og hendelser fra boken er selvsagt med her, men regissør Daniel Alfredson har med hell brukt god tid på å forklare Salanders bakgrunn.
Ofte bruker han bare korte, men velfungerende, flashbacks – blant annet fra asylscener, voldtekt og andre grusomheter hun har opplevd og som har vært med på å forme henne.
Selv om det er mye fokus på Salander, så er karakteren faktisk tonet litt ned fra hvordan hun skildres i bøkene.
I mine øyne er det et fornuftig grep, siden jeg har hatt litt problemer med å tro fullt ut på den allvitende-gothpønke-hackeren som Larsson tegner frem i sine bøker.
Enkelte svakheter finnes for øvrig i filmen også. Første halvdel har litt for dårlig fremdrift og det er flere tilfeller hvor dialogen virker litt påtatt og stiv – blant annet når paret Dag (journalist for Millenium) og Mia (kriminolog) møtes på kafé tidlig i filmen og et par tilfeller mellom Blomkvist og elskerinnen Erika (Lena Endre).
Men slike ting er lett å se bort fra, når siste halvdel er så drivende spennende som den er.
Og Salanders familieforhold må være en av filmhistoriens drøyeste. Så er det sagt, uten at vi skal avsløre for mye.
«Jenta som leker ilden» er minst like bra som «Menn som hater kvinner».

“Jenta som lekte med ilden”